Barnet som ble familiens kjæledyr

10. september 2018

Mia er oppvokst i vanlig hjem. Utad så det slik ut. Mia har mor, far og flere søsken. Mia var en av de yngste barna. Hun fikk rollen som familiens kjæledyr (Pet-Child). 

Studier avslører at behovene til disse barna er oversett, deres selvfølelse er lav, deres kapasitet for sosialt liv er minimal. I virkeligheten har ikke disse barna noen posisjon i familien. For familien er barnet en slags ikke person, og dets følelse av verdi eller viktighet er minimal. Hele tiden lengter slike barn etter en plass innenfor familien» (* side 279).

Barnet hører til familien, men det opplever det ikke slik. Nyhetens interesse med å få egne barn er forsvunnet når disse barna kommer. Det er ingen som jubler og viser stolt frem at barnet har fått tenner, kan si dada, eller kan klare noe selv. I hjemmet kan det henge baby bilder av eldre søsken, men ingen bilder eksisterer av dem, verken som baby, dåp eller første julen.

Mia og andre Pet-Child barn er barn som har vært snill hele livet. De gjør aldri opprør mot foreldrenes grenser. Men rollen som Pet-Child inneholder mer. Den hadde en sterk psykologisk virkning på livene deres. Den gir en indre uro. For Mia tok det mange år å forstå å komme ut av denne. Pet-Child dynamikk er en form for skjult omsorgssvikt. 

Pet-Child dynamikk handler om mangel på kontakt mellom voksne og barn, men også mellom barn og deres søsken. Det er med andre ord ingen i familien dette barnet kan knytte seg til emosjonelt. Barn trenger kontakt med andre for å finne seg selv. Dette kalles inntoning, og er en veldig viktig brikke for at en barn skal få det godt som voksen. Barn trenger voksne som ser og forstår dem, ser deres behov, for at de selv skal utvikle evne til å se og forstå seg selv, kjenne sine behov. 

Inntoning: «Det er omsorgspersonens evne til å lese spedbarnets følelsetilstand ut fra dets adferd som med tiden gir barnet mulighet til å utvikle fornemmelse av at det kan føle noe som likner det andre føler. I tillegg må barnet være i stand til å avlese omsorgspersonens reaksjon som noe som har noe å gjøre med følelsen som opprinnelig dannet grunnlag for adferden. Når disse betingelser er tilstede kan begge fornemme at det har funnet sted en følelsesmessig inntoning» (** side 127).

Barn som ikke opplever inntoning utvikler ikke kontakt med seg selv og egne behov. Tvert imot, de tør verken kjenne på dem eller leve dem ut. De blir eksperter med å klare seg med lite. De forbinder egne behov med avvisning og frykt (det er dette de har erfart).

For å kompensere blir Pet-Child, personer som hjelper andre. De blir gode hjelpere, flinke til å se andres behov. De blir pleasere, snille personer med en skjult agenda (ubevisst). Den skjulte agneda er at de lever gjennom andre. De deltar i andres liv, uten at de selv ivaretar egne behov og interesser. Disse personene gir ofte til andre det selv ønsker. De blir skuffa når andre ikke gjengjelder alt de gir (***).

Evne til inntoning kan arves. Barn som opplever manglende inntoning har ofte foreldre gjorde det samme. Som foreldre kan man ikke gi sine barn noe man selv ikke har. Som barn er man prisgitt den familie man vokser opp i. Som voksen kan man ta tak i dette selv. Det tar tid, men er verdt det å bli kjent med seg selv og sine egne følelser. Livet blir rikere da. Og så kan man gi sine barn og barnebarn noe som ikke kan kjøpes for penger, som er utrolig verdifullt.

Voksne uten kontakt med seg selv har et dilemma. Det oppstår en indre konflikt (ubevisst), da de ønsker selv den omsorg de egentlig skal gi sine barn. Narcisime er et begrep som brukes om voksne som tar all oppmerksomhet, som tar de solstråler som kommer, istedenfor å steppe til siden og la solen skinne på ungene. Dette skjer i den voksnes skygge (ubevisste del). Foreldre med udekte behov, har sine egne behov, og ikke barnas behov i fokus (ubevisst) (*).

Noe av det viktigste du kan gi til dine barn er å hjelpe dem å sette ord på det de opplever, at du er den person som kan romme de følelser de selv ikke kan romme. Barn trenger et voksent regulert nervesystem for å utvikle sitt eget. Man klarer det ikke selv. Ingen klarer dette alene.

En person med et regulert nervesystem har kontakt med seg selv, med sin indre kjerne, sjelen. Han kan veksle mellom ro og aktivitet. Han er ikke aktiv hele tiden. De som har indre stress, som har tankekjør selv om man slapper av, har ikke et regulert nervesystem. De som mangler tålmodighet, de som lever slik at det må skje noe hele tiden, har ikke et regulert nervesystem. Dersom man er avhengig av noe som rus, mobilen, trening, arbeid, mat, eller noe annet har man heller ikke et regulert nervesystem.

Dette har en fysiologisk forklaring. Skal man være i kontakt med seg selv trengs ro. De nerveimpulsene i nervesystemet som handler om indre kontakt, er langsommere enn impulser fra uteverden (nerveimpulsene som kommer innenfra mangler myelin, derfor går beskjeden langsommere).

Man må først komme i kontakt med seg selv, før man kan komme i kontakt med andre. Dette gjelder både foreldre, men også hjelpere. For å opprette kontakt med seg selv trenger man nok ro i livet. Ellers er dette prosjektet fysisk umulig. Kronisk stress gjør at man mister kontakten med seg selv.

Uten kontakt med kroppen, utvikles en sterk kontakt med den mentale siden. Noen blir intellektuelle, andre går til religion eller ånde verden. Man lever med andre ord et liv som ikke er forankret i egen kropp.

Personer som utvikler slike overlevestrategier har opplevd traumer tidlig i livet. De har en uromotor inni seg, som de ikke klarer å skru av, uten at de jobber med seg selv. Dessverre er det også slik personer som mangler kontakt med seg selv, har en tendens til å finne seg en partner med samme problem (***). Når slike par får barn er risikoen stor for at barna som voksne vil oppleve seg som Pet-Child.

Å ha rollen som Pet-Child handler aldri om at foreldre ikke bryr seg om sine barn. Men man kan utvikle kontakt med sine unger når man mangler kontakt med seg selv. Hvis foreldre ikke er hjemme i egen kropp, er det et tomt hus ungene finner når det søker kontakt. Man kan IKKE kompensere dette med materielle ting.

Barn trenger foreldre som står som bautaer i seg selv. Foreldre som vet hva de vil, som lever egne liv og som setter grenser. Foreldre som kan stå imot det gruppepresset som skaper stress i så mange familier. Dilemma er at man da må si nei til kjekke ting for å unngå stress (og miste seg selv).

Voksne som klarer å møte livet uten stress (og miste seg selv) er som landfaste øyer i det hav barna svømmer rundt i. De gir barnet mulighet til å hvile på noe landfast innimellom. Et sted hvor de kan finne nok ro til å finne seg selv og utvikle sin indre styrke.

Mias uromotor handlet om hennes lengsel. Denne var utviklet i barneårene. Selv om Mia ble voksen, lå lengselen i skyggen og styrte livet mer enn hun ønsket. Hun trykket uroen vekk med mat, selv om vekten økte. Selv om hun så mønsteret, kom hun ikke ut av det. Det var noe sterkere enn hennes vilje som styrte. 

Mias tok grep, hun gjorde noe nytt. Hun gikk på kurs og lærte om skjulte dynamikker i familier. Hun flyttet fokus til det familiesystem hun var vokst opp innenfor.  Når hun erkjente dynamikken alle i familien var innviklet i, slapp lengselen og den indre uroen taket i henne.  

Vi kan aldri bli kvitt noe som er en del av oss. Vi er en del av vårt familiesystem, enten vi liker det eller ikke. De usynlige dynamikkene fra vårt familiesystem sitter i cellene våre. Slike dynamikker er sterkere enn vår personlige vilje (*). Derfor nytter det ikke å ta seg sammen, derfor klarer vi ikke å gjennomføre mål vi har satt oss.

Men, vi kan slippe fri fra er den ukontrollerte kraften som får oss til å handle på måter som vi ikke ønsker. Da må vi møte skyggen vår, og familiesystemet vårt. Kraften som er sterkere enn personlig motivasjon slipper taket når erkjenner det som er, aksepterer de program og følelser dette har skapt i oss. Vi må møte og akseptere det vi vil ut av for å bli fri.

Ønsker du å lære mer om familiesystem og usynlige dynamikker som overstyrer vår personlige vilje, mer om familiesystemer – Velkommen til Balanzen og til Reconstructiveskolen i Norge. Vi tilbyr:

Yogaer en fin måte å bli kjent med kroppen sin, sin indre kjerne.
Samtaler er personlig arbeid. Her fokuserer vi både på det individuelle, men også familiesystem og usynlige loyaliteter.
På helgekursog studiegrupper åpner vi opp for en dypere forståelse av oss selv i gruppe, men på en måte som er skjult for de andre i gruppen. Her kan båre personlige tema, familiesystem og systemiske dynamikker være tema.

Veavågen den 30. juli 2018.
Hildur Vea, phd.

www. balan-zen.no hildur.vea@balan-zen.no
www.reconstructiveschool.no hildur.vea@reconstructiveschool.no

Kilder:
*Ivan Borzormenyi-Nagi, 1984/2013: Invisible loyalties. Routlegde forlag.
** Hart, S og Schwartz, R (2009), Fra interaksjon til relasjon. Gyldendal Norsk forlag.
*** Heller, L og LaPierre A (2012). Healing developmental trauma, Forlag: North Atlantic books.

© 2019 Balanzen AS – hildur@balan-zen.no – 45 66 21 18
Bleikmyrvegen 1, Veavågen, Karmøy (Se kart)